Det hele startet i 1971, da president Richard Nixon erklærte full krig mot det han kalte “Amerikas folkefiende nummer en”,  nemlig narkotikamisbruk.  For 11 år siden måtte alle FNs medlemsland forplikte seg til å kjempe for en narkotikafri verden. I dag er nullvisjonen intet annet enn virkelighetsfjern (noe den strengt tatt alltid har vært), og målsetningen er å redusere bruken så mye som overhodet mulig.

Mange land, inkludert Norge, håndhever et strengt lovverk, der bruk og besittelse kan straffes med bøter, samfunnstjeneste og fengsel. Enkelte land praktiserer til og med dødsstraff for smugling og salg.

Men hindrer egentlig strenge straffer flere i å prøve eller bruke narkotiske stoffer? Nei, sier en undersøkelse utført i 17 land av verdens helseorganisasjon. I undersøkelsen, som ble utført i 2008, går det fram at straffenivået ikke har nevneverdig innvirkning på hvor mange som bruker ulovlige stoffer.

Norge er på tredjeplass i den europeiske statistikken for overdosedødsfall per innbygger, kun slått av Estland og Luxemburg, til tross for at vi praktiserer noen av de strengeste straffene i Europa.

I årsrapporten om narkotikasituasjonen i Europa fra 2009 går følgende fram:

“Resultatene av en ny studie finansiert av Europakommisjonen om det globale, illegale narkotikamarkedet ble presentert på FNs narkotikakommisjons sesjon i Wien i 2009. Studien fant ingen bevis for at det globale narkotikaproblemet var blitt mindre fra 1998 til 2007.”

Er det ikke påfallende at uansett hvor mye man leter, så finner man ikke en troverdig undersøkelse eller forskningsrapport som beviser at forbudet bidrar til å bedre situasjonen, verken for brukerne, deres familier eller det øvrige samfunn?

Videre har man begynt å se ringvirkningene av full avkriminalisering i Portugal. I 2001 ble Portugal det første landet i Europa til å avkriminalisere bruk og besittelse av alle narkotiske stoffer. Resultatene har vært utelukkende positive. De narkomanes velferd har økt radikalt, helsetilstanden har bedret seg, spredningen av HIV/AIDS og hepatitt har blitt drastisk redusert og dobbelt så mange mennesker tør nå å søke om hjelp. Men viktigst av alt er det kanskje at antallet unge som debuterer har sunket drastisk.

Portugal ble på forhånd advart fra flere hold om at denne lovendringen ville føre til mer misbruk, og at dette var å sende feil signal til ungdommer. Nå, ni år senere, viser det seg imidlertid at ingen av de dystre spådommene har gått i oppfyllelse. Tallene fra 2006 viste at færre ungdommer hadde prøvd cannabis, LSD, amfetamin, speed, ecstasy og heroin etter avkriminaliseringen (se graf).

Det er dog fortsatt forbudt å produsere, importere eller selge stoffer.

Portugal er ikke det eneste landet som kan vise til positive resultater ved liberalisering. I 2004 ble bruk og besittelse av cannabis avkriminalisert i England og Wales. På en periode over tre år gikk antallet brukere ned med over en halv million.

Selv om avkriminalisering utvilsomt har sine positive sider, så er det et problem som ikke kan løses med avkriminalisering alene. Avkriminalisering er en langt mer forsvarlig politikk enn forbudslinjen som føres i dag, for all del. Men det er ikke å gå langt nok. Så lenge produksjon, import og salg er forbudt – samtidig som etterspørselen er høy – vil det være noen som imøtekommer denne etterspørselen med et tilbud. For ulovlig narkotikasalg er svært god butikk.

Ifølge FNs World Drug Report fra 2005 blir det omsatt narkotika til en verdi av over 300 milliarder dollar, eller 2115 milliarder kroner, om man skal være nøyaktig. Tallet er muligens enda høyere. Hvis vi tar utgangspunkt i at FNs tall fra 2005 er korrekte, omsetter den svarte narkotikaindustrien for mer enn bruttonasjonalprodukt til 88 % av verdens nasjoner, eller det dobbelte av den samlede bilindustrien. Man vet at en del av disse pengen går til å finansiere terrorisme.

Noen presterer faktisk å si at det er nettopp derfor bruk og besittelse bør være forbudt – man er jo med på å finansiere kriminelle miljøer og terrorisme. Hvilket er helt bak mål, da dette er en konsekvens av at narkotiske stoffer er forbudt i utgangspunktet. Statene har gitt kjeltringene monopol på varer med enorm etterspørsel. Dette hadde ikke vært en aktuell problemstilling om narkotika ikke hadde vært forbudt.

Vi kjenner alle til alkoholforbudet i USA, og alt det medførte. En kan uten problemer dra  paralleller mellom det skjedde under alkoholforbudet på 20-tallet i USA og dagens narkotikasituasjon. Det er nøyaktig det samme mønsteret som danner seg.

Det hjelper ikke stort å gå hardere til verks mot bakmenn og karteller med bruk av makt. Markedsmekanismene vil da gjøre at prisene stiger. Følgelig vil den potensielle profitten ved salg bli høyere, og vi får et mer brutalt marked, som i sin tur rammer flere uskyldige mennesker.

Narkotikakrigen i Mexico krever nå flere menneskeliv i året enn Irak-krigen. Landet forvitrer innenfra. I kjølvannet av narkotikakrigen har det oppstått en svært utstrakt forekomst av kidnapping, politisk korrupsjon, drap og andre voldsforbrytelser. 7600 menneskeliv gikk tapt i 2009. Rettssikkerheten, en grunnleggende byggesten i ethvert demokratisk og moderne samfunn, er fullstendig ødelagt som en følge av dette.

Forbudet bør fjernes til fordel for lovlige, lisensierte utsalgssteder som er underlagt fornuftige restriksjoner, ala vinmonopolet. Her snakker vi aldersgrenser, begrensede utsalgstider, kvoter, skattelegging og kvalitetskontroll. De forskjellige stoffene påvirker kropp og sinn på forskjellige måter, og noen er farligere enn andre. Regulering bør selvfølgelig skje deretter, med strengere regulering av sterkere stoffer.

Ved å legalisere narkotiske stoffer kan man slå beina under på den svarte økonomien. Pengene blir flyttet fra kriminelle miljøer til den demokratiske forvaltning. Penger som tidligere gikk til finansiering av terrorisme, kan heller gå til forebyggende tiltak og behandlingstilbud.

I tillegg kan man ta med i beregningen at narkotikakrigen er kostbar. Svært kostbar. Det er ikke gratis å etterforske, rettsforfølge og fengsle vanlige brukere. I 2003 bevilget den amerikanske regjeringen 19 milliarder dollar til “the war on drugs”. Siden har denne støtten blitt utviddet. I tillegg kommer de enorme kostnadene for å holde brukere fengslet (opp mot flere titalls milliarder dollar).  Andre nasjoner bruker også svulmende pengesummer på dette. Men de gode resultatene uteblir!

En legalisering vil naturlig nok føre til enorme besparelser. Politiet, rettsvesenet og kriminalomsorgen ville fått enorme ressurser frigjort. Politiet kunne prioritert de virkelig viktige sakene, nemlig forbrytelser som faktisk har ofre (les: vold)! Penger som tidligere har blitt brukt på å kjeppjage og fengsle narkomane kunne ha blitt brukt på noe som faktisk fungerer.

Flere land har prøvd å gi heroin på resept til de tyngste misbrukerne der andre tiltak har feilet. Forskningsresultatene i Sveits, Nederland, Tyskland og Canada er entydige. Vinningskriminaliteten går ned, kriminelle miljøer krymper, nyrekrutteringen blir mindre,  heroin-programmene fungerer bedre enn metadon, de narkomanes sosiale funksjonsevne går opp og helsetilstanden bedres.

Det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet offentliggjorde i 2006 en studie rundt heroinassistert behandling i Sveits. Her gikk det fram at nyrekrutteringen til heroinmiljøet i Zurich var blitt redusert med 82% på bare et tiår. Samtidig gikk antallet heroinavhengige ned med 4 % hvert år. I likhet med Portugal har Sveits erfart at spredningen av HIV/AIDS og hepatitt har minsket kraftig. Det rapporteres også at antallet heroinister i arbeid har økt drastisk.

En del forbudsforkjempere argumenterer med at legalisering vil føre til økt forbruk, fordi tilgjengeligheten øker. Om dette skal holde vann, må forutsetningen være at forbudet er med på å redusere tilgangen til ulovlige stoffer, noe det beviselig ikke gjør. Ulovlige stoffer ER fritt tilgjengelige i dag – men uten kvalitetskontroll, aldersgrenser, begrensede åpningstider, osv. Det finnes ingen fornuftige restriksjoner som bidrar til at man har en viss kontroll (slik vi har med alkohol), fordi totalforbudet har umuliggjort det. Forbudet i seg selv er ikke en restriksjon, det er represjon.

Milton Friedman, tidligere nobelprisvinner i økonomi, estimerte at ved en legalisering ville USA kunne legge ned halvparten av fengslene sine, og i løpet av kort tid ville man se et USA med 10.000 færre drap i året. Harvard University har også konkludert med at legalisering vil medføre enorme besparelser (og inntekter), både på statlig og føderalt nivå.

Selv om den norske debatten rundt dette  er nærmest ikke-eksisterende per i dag, ser det ut til at den politiske vinden er i ferd med å snu. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, som har dømt utallige mennesker for narkotikabruk, mener nå at strategien har vært totalt mislykket, og tar til orde for avkriminalisering av narkotikabruk. Willy Pedersen, professor ved sosiologisk institutt på UiO, har gått inn for å legalisere cannabis. Pedersen har tidligere vært en aktiv motstander av legalisering, men valgte å snu takket være resultatene av hans egen forskning på området. Unge Venstre vil legalisere khat og cannabis, samt avkriminalisere narkotikabruk. Samtidig har moderpartiet nylig gått inn for å vurdere den portugisiske modellen. Selv om liberaliseringstilhengerne er en politisk minoritet, kan se ut til at det ikke lengre er et spørsmål om flere vil følge etter, men heller når de vil gjøre det.

Alt tatt i betraktning – er det ikke å foretrekke at distribusjonen foregår gjennom trygge kanaler? Er det ikke på tide å åpne øynene og se dagens situasjonen for det den faktisk er, og ikke det man skulle ønske at den var? Når skal politikerne innse at resultatene av forbudspolitikken er milevis unna intensjonene?

Tiden er overmoden for en mer human og pragmatisk tilnærming til problematikken. Legalisering og regulering er alternativet som på best mulig måte bidrar til å begrense skadene narkotikamisbruk gjør på samfunnet.